I det seneste laget.

For en uke siden fikk jeg høre at lillebroren min lagde en video da han var 13 år, en skoleoppgave, som har nådd over 140 000 views på youtube. 


Gi tre 13-åringer en uke fremfor datamaskinen og det er nesten utrolig hva slags idiotskap som er mulig å fremskaffe:





Både jeg og Pappa har brukt mesteparten av påfølgende uke på å remikse, forkorte og forbedre videoen. 
Men originalen var alltid bedre. Jeg kastet inn håndkleet og lagde min egen versjon:

Vandrer gatelangs i oslo.

Fuck this, I want to drop out and trade Pokémon.

Hele denne uken har gått slag i slag.. Midt i trynet mitt.


En ting er å oppleve å komme hjem etter en hard dag og være totalt innstilt på å kose meg med litt facebook før jeg legger meg. Også er serveren nede, en annen ting er å bli informert at min store avstandsforelskelse allerede har fast følge.


Det er greit. Jeg kan ta det.


Men i dag våknet jeg til denne mms-en:

Du får aldri se meg igjen :) 

Avs: Pappa.

Det ble bare for mye. Da jeg ankom huset var den allerede solgt.

Jeg banka opp Pappa og satte meg deretter ned for å male sammen med min nederlandske lillesøster. Følelsene måtte ut.

Hun tegnet en apekatt.

Jeg tegnet litt av hvert.

Elvelangs akerselva.

Jeg gikk litt, men tok ingen bilder. Tenkte som så at det er sikkert nok av folk som tar bilder, og jeg var faktisk litt sliten i dag. Men fint og flott var det selvom vi valgte å gå utenom de opplyste veiene siden det var så mange folk der. 

La meg bare gi inntrykk av at det var jeg som tok dette bildet i dag.

Jeg har forresten utviklet en ny plan her i livet etter i dag. Etter å i dag ha fått oppleve tidenes adrenalinkick på utetrening har jeg bestemt meg for å bli Krav Maga-instruktør. Etterhvert.

Det er nesten så jeg velger å ikke dra til Canada bare for å holde flyten i min nyanskaffede hobby ved like.

Nei, jeg har ikke photoshop, og er fornøyd med det.

Yihaa

Jeg prøvde å blogge fra mobiltelefonen i går, en heller uheldig affære.
Det gikk altså ikke, men bildet som jeg hadde tenkt å dele med dere ligger fortsatt lagret på telefonen.

Og det ser slik ut.


Ja, jeg tok bildet fra hesteryggen, og ja, poenget med mitt påtenkte blogginnlegg var at det begynte å regne fem minutter før jeg ankom stallen. I slike stunder er jeg glad for at Sigrid har kjøpt seg bil.


Fotografen kommer til barnehagen i morgen. Jeg prøver å holde meg i skinnet når det gjelder å dele for mye informasjon om hvor fryktelig sjarmerende arbeidsplassen min er, jeg er selv av den typen som får lyst til å drepe når jeg ringer noen som lar barnet svare telefonen. 


Men det er min blogg, og jeg kan snakke om akkurat hva jeg vil.


Vi satt og spiste og diskuterte morgendagens store happening, og jeg uttrykte at jeg gledet meg.


X (4år): -Hvorfor det egentlig? Jeg syns det er dritt.
Jeg : -Jeg syns det er gøy, også gleder jeg meg veldig til å få noe å henge på veggen.


Y (4år) blir sittende å stirre på meg med et lurt smil: 
             -Jaaaa, Kristina, nå tror jeg du kan slippe å vente så lenge. 
  Jeg skal tegne en tegning til deg som du kan henge på veggen med en gang du kommer hjem!

... Jeg ser nå at historien ikke ble spesielt god i nedskreven form, men den var egentlig det. Jeg fortalte til Marianne tidligere i dag og hun lo godt.

Life is pretty normal today.

• Jeg har fått tilskrevet et dikt:

                         men nå må jeg sove

                     god natt

                       min skatt

                              sov god

                                   sov godt

                               i natt

• Jeg tok meg selv i å skylle ned vitaplex med tran.

• Sjåføren av 54-bussen kvalte motoren.

• Det er Oslo Maraton om ikke lenge. Og jeg får ikke deltatt.   

               Kneet mitt. Å, akk! Kneet mitt..

• Om jeg ikke får være med, ignorerer jeg like gjerne hele arrangementet. Ikke forvent å se meg blant publikum, jeg sitter mest sannsynlig hjemme og ser på tv.

Sofienbergparken i sommer.

. 

Fredagspesial: Utelivsguide

Ingrid drar til Skottland på søndag. Sammen med Marianne testet vi ut hva Oslos uteliv har å by på før det er for sent.


Til uerfarne partypeople der ute presenterer jeg her kvelden som et premieeksempel på hvordan en vellykket festkveld skal og bør utføres.

Det er veldig viktig å passe på å velge tonic med lavest mulig fettprosent.

Start helst kvelden på en rolig plass hvor man kan hygge seg med gode venner uten å sjeneres av forstyrrende musikk. The Ferrymen på Aker Brygge anbefales til slike formål.

Du kjenner selv når det er på tide å avansere. Let opp et event i din by! 

I dag valgte vi å dra på Deichmanske Bibliotek hvor det var bokfest.

Marianne står her på balkongen på biblioteket og koser seg glugg i hjel. 

.

Nok nå.

Jeg har passet på huset til pappa siste uken, 
og inne i huset bor min noe desillusjonerte, men nykonfirmerte lillebror. 
Det gjør noe med et menneske.


Det vil si at bortsett fra å rydde vekk sporene etter to karer som har bodd her alene de siste årene, har jeg fått all verdens tid til å pleie min akutte avhengighet av tv-spill. Og det er ikke noe jeg syns er spesielt positivt.



Neida, jeg har selvfølgelig ikke bare sittet og spilt. Jeg har også filmet! 
Dette er broren min som har hatt det akkurat like festlig som meg siste uken. 


Jeg vil forresten informere om at jeg googlet meg selv i stad, og ble minnet på at jeg en gang i tiden var myspace-bruker!

Dette bildet er da altså meg fra den tiden hvor jeg var en aktiv myspace-bruker.

. 

...

Jeg drar hjem igjen i morgen.

Nei. Nei nei nei nei nei.

Hvorfor blir innleggene alltid seendes ut som dritt når de er publisert?
Hvorfor er redigeringen her så forunderlig dårlig?
Det er nesten så jeg bytter til blogg.no.


"Today, I read last year 4,153,237 ppl got married. I don't want to start any trouble, but shouldn't that be an even number? MLIA"

Ok da..

Etter at jeg var hjemme fra jobben og spilte heavy rain er jeg blitt avhengig av tv-spill.
Jeg spilte ferdig Modern Warfare 2 i løpet av de neste to dagene. 
Jeg føler meg som en liten gutt. Æsj.

Dette er forresten egget mitt som jeg har eksperimentert litt med
den siste tiden. Et prosjekt som har gjort at det er blitt litt lettere 
å finne noe å prate om i lunsjen på jobben.

En annen ting: det er ikke meningen å oppfordre til å skrive i kommentarfeltet, 

men jeg må bare spørre.

Du, min faste leser fra Canada, hvem er du??? 

Jeg håper at du kan være min venn når jeg flytter til Canada. 

Det er søren meg ikke lenge igjen nå. 

Philip, en av kattungene vi hadde en stund i Holsts gate.

Siden sist har jeg forresten bestemt meg for å bli fotograf på fulltid.
Jeg har også bestilt privattime hos Krav Maga-instruktøren min.
Jeg betaler gladelig for litt kjærlighet.

Jeg er friskmeldt

Det kan virke som om kroppen blir syk en gang innimellom fordi den kjenner at man trenger tid til å få unna forefallent arbeid.


Mens jeg har vært hjemme fra jobb har jeg fått gjort alt jeg har utsatt siden før sommeren. Jeg har skrevet brev, hentet brev, vært på politistasjonen, vært på posten, fått leid ut leiligheten, blitt kjørt rundt i Sørkedalen av Sigrid i hennes nye bil,
jeg har printet ut nok geologi-pensum til et helt liv.

Men jeg har også spilt ferdig Heavy Rain. At jeg har spilt et spill ferdig har kun skjedd én gang tidligere, 
og da var det pokémon det var snakk om, jeg var 12 år og på sydenferie med familien.


Jeg gråt sikkert ti ganger iløpet av spillet. Alene.





Etter å ha brukt noen timer på youtube for å smugtitte på andres endinger, 
fant jeg ut at jeg må ha gjort en veldig god innsats. 
Ps. Jeg er forelska i Norman Jayden.

Minstegutten stod for presten i dag

Jeg kom akkurat hjem fra Håvards konfirmasjon.

Og jeg er dødssliten.

Jeg har som kjent en del søsken, 

men i dag var det altså sistemann blant oss tre "helsøsken" 
som stod for presten.

Å, så flott og fint altså.

En kveld med så mange familiemedlemmer til stede bød på en unik sjanse til å teste ut kameraet for fullt. 

Det ble en del nærbilder, men etter å ha lastet over bildene til pcn sitter jeg igjen med litt samme følelse som da jeg fikk vite at jeg er veldig langsynt og fikk korrigert synet mitt første gang. 

Så stygg verden egentlig er!

Unntaket er da selvfølgelig de aller minste. Porene deres har ikke rukket å åpne seg enda.

Jeg har faktisk hatt det veldig gøy, jeg fikk lov til å sitte på barnebordet, og ble minnet på at selvom jeg nå er blant de eldste, er jeg fortsatt den laveste og ble møtt med skepsis da jeg spurte servitøren fra catering-selskapet om et glass vin.

Håvard stortrivdes også. De siste 10 årene har han ikke snakket om stort annet enn spermhval, tigertanks og hummer. I kveld ble han, som hedersgjest, servert sistenevnte. 
Han ble rett og slett servert en av sine største begeistringer på sølvfat.

Og for å unngå den knusende nedturen etter ultimat lykke, 
smalt jeg til og serverte han en rød chili. Dagen var trossalt hans.

Kvelden nådde imidlertid ikke sitt absolutte høydepunkt før min yngste bror, 
Herman 7 år, overrasket alle med egenarrangert innslag:
Han skulle dra med kalaset på Flash Mob Dance til Madcons Glow.


Jeg holdt på å dø der og da.

Enjoy.

Hjælp

Det spøker hjemme hos oss.

Jeg har fått en flaske med klorin slengt midt i hodet mitt mens jeg har vært opptatt med andre ting.

Lampen falt i gulvet med ufattelig kraft, døren åpner seg, lukker seg, vannledningen til vaskemaskinen spretter ut, badekaret er et katastrofeområde, og lyset oppfører seg som en apekatt. Hele tiden.

All aktiviteten skjer på badet. INGENTING fungerer på badet.

Jeg og Sunniva er helt enige om at dette er paranormal aktivitet, og etter at vi ble enige om det er nettop paranormal aktivitet, er tilstanden bare blitt verre. Så jeg sendte en mail til en klarsynt fyr som visstnok skal være Norges beste i ALT hvor jeg fortalte litt. Jeg fikk svar etter fem minutter:

"Denne Ånden har ikke gode hensikter og vil følge etter dere, har dere et nr jeg kan nå dere??"

Det er sikkert mange av dere der ute som snyter av dette og ikke tror på spøkelser osv, men vi satte opp kameraet på badet i natt på selvutløser. Resultatet snakker vel for seg selv.

(Om du er lettskremt, ikke les videre)

Det var dette bildet som førte til at verken jeg 

eller Sunniva turte å sove hjemme i natt.

Lucky Lips

Vi tok en dag og utnyttet oss av at Sunniva har verdens mest 

innbydende arbeidsplass for romkamerater.

Vi har vært på østkanten..

Vi har vært på vestkanten..

Og jammen fikk vi ikke tid til å introdusere Ine for en grisefilm 

som trolig ikke trenger å presenteres.

La oss snakke statistikk!

Mine lesere består i et veldig lite utvalg av globale internettbrukere, 

men er allikevel et tilfeldig utvalg i og med at jeg har holdt dette med bloggingen min hemmelig. 

Ja, jeg har publisert den under "mine nettsteder" på facebook,

men jeg har da ikke akkurat invitert alle mine nærmeste venner til middag 

og holdt en tale for å spre det glade budskap heller.

Alle mine lesere, foruten Joachim Bråthen, har klikket seg inn på eget intiativ.

Jeg ser dermed statistikken over brukerne på min blogg som en statistikk over ALLE brukere av internett. Hvertfall norske. Hvor sneversynt det enn er.

Hvor skal man egentlig begynne?

Tilnærmet halvparten benytter seg av Opera? 

Det er kanskje det som overrasker meg mest.

Og at det fortsatt er en viss prosentandel som ikke har kommet seg videre fra Internet Explorer. 

At nesten alle brukere av mac er giddalause nok til å ikke ha kommet seg videre fra Safari er forståelig nok, det er mac-brukere det er snakk om, men kom igjen a. 

Ser forøvrig ut til at flesteparten leser med vettet i behold.

Jeg fatter fortsatt ikke hvem mine svenske lesere er. 

Ja, jeg har mange svenske venner, men alle bor i Norge. 

Jeg trodde forøvrig at alle svensker bodde i Norge nå for tiden.

Gratulerer med dagen, Birger!

Nå ser jeg at bloggen min har fått trafikk fra Canada.

Sunniva og jeg ligger fortsatt langflate med influensa,
men et sted mellom død og fordervelse har vi fått rørt oss bort til Kiwi i dag.
Hva man ikke gjør for et godt helgetilbud på kylling..

Turen til Kiwi var ikke mindre enn en suksess,
jeg endte opp med kanskje månedens
favoritt-gadget.




Jeg aner ikke hvordan den fungerer, men etter å ha opplevd hva eple- og mangodelerene fra Kiwi har vist seg å by på, sitter jeg igjen med en følelse av at julaften kommer tidlig i år.

Noen av dere hopper nok av spenning der dere sitter, og jeg kan bekrefte at:
Ja, det er sant.

Jeg HAR kjøpt meg ny blekkpatron til printeren min. Den er XL og printer SEKS HUNDRE sider med skrift før den går tom.
Noe må man finne på når sykdommen har tatt deg, jeg har som mål å printe seks hundre sider med geografiske bilder før jeg er frisk.




Vi hadde no folk på visning i dag som tar leiligheten.

Så det er det da.

Jeg har tre beskjeder:

1. Jeg syns det er festlig at bloggen min har opplevd en viss trafikk til tross for at jeg bare har fortalt om den til én person. Enda festligere er det at to av mine lesere er fra utlandet. Én fra USA, og det er greit nok, jeg har en viss anelse om hvem det er. Men en er fra SVERIGE! Dra meg baklengs..

2. Jeg har begynt å reklamere. Når jeg først skal blogge skal jeg søren meg tjene penger på det óg

3. Leiligheten vår skal leies ut. Er du interessert?

(Jeg har hatt kameraet mitt i 5 dager og er allerede lei. Derfor legger jeg ved et face in hole bilde jeg lagde for en måned siden. Denne går ut over min bror.)