Reisebrev med stemningsbilder fra nabolaget.

Etter tolv dager begynte tyskerne å rydde opp gatene etter nyttårsaften.

Ikke at jeg har hatt problemer med at det har stått halvfulle champagneflasker parkert i samtlige snøfonner siden jeg kom hit. Men at Berlin er en fattig by er det ingen tvil om.

Brandenburger Tor og en pølseselger i rullestol

Men nå er det plutselig blitt vår her i Berlin, snøen har smeltet og i dag så jeg altså den første søppelmannen siden jeg forlot Norge.

Her i Berlin kaller vi det bare "Alex"

For dere som lurer trives jeg godt: Jeg er alltid under 50 meter fra krigsrelatert materiale og jeg treffer folk fra hele verden. De innfødte er mer reservert. Og jeg skjønner dem godt, partysvensk-faktoren er om mulig større her enn i Oslo.

Men ja. Jeg har det strålende!

Hesten på Unter den Linden

Dessuten godter jeg meg over at mine forhåndsdommer stemmer så godt;

vi har en GASSKOMFYR i leiligheten. Og de tenner den med en TREPLANKE. 

Det beste er at ingen virker å synes at det er noe unormalt.

Da jeg vasket klærne mine her om dagen hadde vaskemaskinen forflyttet seg fire meter da vasken var ferdig.

Checkpoint charlie

Tyskere syns 1,6 euro er dyrt for en cappuchino.

En annen ting er at jeg ikke har vondt av å måtte løpe fire etasjer opp og ned (som her i Tyskland faktisk betyr fem) hver gang jeg får behov for kjøkken eller bad.

Jeg tenkte egentlig bare å fortelle at jeg har opplevd nærkontakt med kjendiser. Jeg vandret forbi Potsdamer platz søndag kveld, på jakt etter den perfekte bockwurst, da jeg la merke til paparazzi-hysteri utenfor IMAX.

Imax, Baby. Sony Center.

Jeg så altså mitt stikk til å få noen bilder av kjendisene, og det fikk jeg jammen og, før jeg ble spurt om ville bli med på premieren. Morning Glory. 

Paparazziene sett fra den røde løperen. Boom

Vel, jeg vandret opp den røde løperen, har havnet i berlinermagasinet Citty, som tydeligvis er det kuleste i verden, og satt meg på første rad sammen med kjendisene. 

Mine damer og herrer: Harrison Ford.

På tyske kinoer serverer de forresten nachos med cheddar-dip. 

Jeg forresten besøk til helgen og gleder meg til å være turist i egen by. Og også til å snakke norsk igjen, jeg kom på at jeg ikke har snakket norsk på en uke. Sist uke drakk jeg kaffe med Rudolf, han bor tydeligvis også i Berlin. Alt er bare fryd og gammen.

Reiseblogg!

Vandad og Marianne kan gå og legge seg med sine
"Berlin Rock City/Berlin, der Classische Citty".


Meat City.

500 meter fra der jeg bor. Et egentlig fint strøk.